Monstera deliciosa: hvorfor bladene får hull

Det er det aller mest googlede spørsmålet om planten: hvorfor får bladene hull? Svaret er verken dårlig stell eller alder alene, men et stykke kontrollert utviklingsbiologi som Monstera deliciosa deler med bare en håndfull andre planter. Og artens navn bærer et dansk avtrykk.

En dansk botaniker og en holotype fra Oaxaca

Det vitenskapelige navnet Monstera deliciosa Liebm. ble publisert i 1849 av den danske botanikeren Frederik Michael Liebmann, i tidsskriftet til Dansk Naturhistorisk Forening i København (Liebmann 1849). Holotypen, det ene eksemplaret navnet er knyttet til for godt, ble samlet inn av Liebmann selv i desember 1842 i fjellene i Oaxaca i det sørlige Mexico (POWO).

Det stedet stemmer med artens naturlige utbredelse. Ifølge Plants of the World Online strekker det opprinnelige utbredelsesområdet seg fra det sørlige Mexico (Veracruz, Oaxaca, Chiapas) til Guatemala, i fuktig tropisk skog i lavlandet og de lavere fjellene (POWO). Arten hører til slekten Monstera i myrkonglefamilien Araceae, en stor tropisk familie kjent for kolbeformede blomsterstander (spadix) og for nåleformede kalsiumoksalatkrystaller (rafider) i vevet.

Disse rafidene gjør den umodne frukten sterkt irriterende. Den modne fruktstanden er derimot spiselig og søtt duftende, og det er dette artsnavnet deliciosa viser til (POWO). Slektsnavnet Monstera knyttes tradisjonelt til de store, nesten monstrøse gjennomhullede bladene, selv om den tolkningen er mer tradisjon enn dokumentasjon.

Noe av forvirringen rundt navnet har historiske røtter. Unge planter ble lenge dyrket og omsatt under andre slekter, blant dem Philodendron pertusum Kunth & C.D.Bouché og Philodendron fenestratum Linden. Begge er i dag godkjente synonymer for Monstera deliciosa (GBIF), men forvekslingen med ekte Philodendron holdt seg i gartnerihandelen i flere tiår. På engelsk kalles arten fortsatt oftest Swiss cheese plant, etter disse hullene, eller window leaf, som på norsk blir vindusblad. Fra sitt opphav har planten siden spredt seg over hele den tropiske og subtropiske verden som prydplante, og forekommer nå lokalt forvillet utenfor sitt naturlige utbredelsesområde (POWO). At en skyggeplante fra en meksikansk regnskog har havnet i vinduskarmer verden over, endrer ikke på at biologien dens ble formet et helt annet sted. Både måten den klatrer på og de berømte hullene gir bare mening der.

Fra skogbunn til kronetak: en klatrer som søker mørket

Monstera deliciosa er en sekundær hemiepifytt (Muir 2013). Frøet spirer på skogbunnen, og planten klatrer opp en vertsstamme ved hjelp av luftrøtter til den når det lysere kronetaket. Ferden oppover begynner med en uvanlig atferd.

Hos den nært beslektede Monstera gigantea viste Donald Strong og Thomas Ray i 1975 at frøplanter vokser mot den mørkeste delen av horisonten snarere enn mot lyset. De kalte responsen skototropisme, vekst mot mørket (Strong & Ray 1975). I skogen er den mørkeste retningen nesten alltid en trestamme, så skototropismen fører frøplanten rett til en mulig vert. I forsøkene deres orienterte frøplantene seg mot den mørkeste sektoren av horisonten, nettopp der en stamme ville stå. Forfatterne påpekte at det vanlige begrepet “negativ fototropisme” er upresist her: bare vekst mot mørket, ikke bare bort fra lyset, kan lede klatreplanten til et tre (Strong & Ray 1975). Forsøket ble gjort på en annen art i slekten, men det beskriver veksformen M. deliciosa deler med slektningene sine.

Først når planten har funnet stammen sin og begynt å klatre, skifter bladene karakter. En ung plantes blader er små og hele, mens de store, flikete og gjennomhullede bladene hører til den voksne klatrefasen høyere opp mot lyset.

Hullene: programmert celledød, ikke tilfeldig skade

Fenestrene, hullene inne i bladplaten, og de dype innskjæringene fra bladranden er verken rifter eller skader. De anlegges tidlig i bladutviklingen gjennom programmert celledød. I en detaljert studie av Monstera obliqua viste Arunika Gunawardena og kolleger at en avgrenset gruppe celler på stedet for det framtidige hullet dør samtidig, mens nabocellene fortsetter uforstyrret. Spalting av DNA i cellekjernene er en av de tidligste hendelsene, celleveggene brytes ikke ned, og prosessen forløper synkront over hele hullet (Gunawardena et al. 2005). Planten former med andre ord bladet sitt ved aktivt å drepe celler snarere enn ganske enkelt å la være å danne dem.

Fenomenet er sjeldent i planteriket. Å gjennomhulle bladplaten ved å drepe avgrensede grupper av celler er bare kjent fra noen få enfrøbladede planter, blant dem arter av Monstera og andre myrkonglevekster, og den fjernt beslektede blondeplanten Aponogeton madagascariensis fra Madagaskar (Gunawardena et al. 2005). At så adskilte utviklingslinjer har kommet fram til samme løsning, peker mot konvergent evolusjon: den samme utviklingsmekanismen, oppstått uavhengig mer enn én gang.

Hvordan hullene dannes, er derfor godt beskrevet. Hvorfor de er en fordel, er et mer åpent spørsmål, men ikke uten svar. Den best underbygde forklaringen er Christopher Muirs vekstvarianshypotese (Muir 2013). På skogbunnen kommer lyset som spredte, bevegelige solflekker, og disse korte glimtene utgjør en stor del av plantens daglige karbonopptak. En gjennomhullet bladplate kan dekke et større areal med samme mengde bladvev: hullene slipper lys ned til lavere blader, mens det gjenværende vevet fortsatt fanger flekkene som treffer det. Muirs modell viser at dette reduserer variasjonen fra dag til dag i lysfangst og dermed øker plantens geometriske gjennomsnittsfitness (Muir 2013).

Det er en matematisk modell, ikke et endelig bevis, og bidrag som varmeregulering og motstand mot vindkast er også blitt foreslått. Men vekstvarianshypotesen forklarer et påfallende mønster: fenestrering opptrer nettopp hos klatrende underskogsplanter som lever av solflekker, og ikke hos planter i fullt, jevnt lys. Hullene som en stueplanteeier venter på som et tegn på god helse, er med andre ord en tilpasning fra regnskogens underskog, ikke en pryd planten fant opp for sin egen skyld.

Kilder

• Liebmann, F. M. (1849). Monstera deliciosa. Videnskabelige Meddelelser fra Dansk Naturhistorisk Forening i Kjøbenhavn 1849: 19. Via World Flora Online: https://www.worldfloraonline.org/taxon/wfo-0000245734
• Plants of the World Online (POWO), Kew. Monstera deliciosa Liebm. https://powo.science.kew.org/taxon/urn:lsid:ipni.org:names:87478-1
• GBIF Secretariat. Monstera deliciosa Liebm. GBIF Backbone Taxonomy. https://www.gbif.org/species/2868241
• Strong, D. R. & Ray, T. S. (1975). Host tree location behavior of a tropical vine (Monstera gigantea) by skototropism. Science 190(4216): 804-806. https://www.science.org/doi/10.1126/science.190.4216.804
• Gunawardena, A. H. L. A. N. et al. (2005). Programmed cell death and leaf morphogenesis in Monstera obliqua (Araceae). Planta. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/15931501/
• Muir, C. D. (2013). How did the Swiss cheese plant get its holes? The American Naturalist 181(2). https://www.zoology.ubc.ca/files/Muir_2013.pdf

Bilder

I appen

- dyrker denne planten

- har den på ønskelisten