Ficus lyrata: det lyreformede bladet og fikenens skjulte blomster

De fleste kjenner Ficus lyrata på bladet: stort, læraktig og formet som en fiolin eller en lyre. Færre vet at plantens blomster aldri kommer til syne. De sitter skjult inne i selve fikenen, og uten én bestemt veps setter arten aldri spiredyktig frø. Nettopp denne skjulte blomstringen er grunnen til at en Ficus lyrata i en stue kan leve i flere tiår uten noen gang å bære frukt.

Et blad formet som en lyre

Artsnavnet lyrata viser til bladets form. Bladplaten er bred og avrundet øverst, ofte innsnevret på midten og utvidet igjen mot grunnen, slik at omrisset minner om en lyre eller kroppen på en fiolin. Bladene er store, tykke og læraktige, med tydelig nedsenkede bladnerver og en bølget rand. Det er dette trekket, ikke blomstene, folk kjenner arten på, fordi den under innendørs forhold så godt som aldri blomstrer. Bladene sitter spredt langs greinene og blir, på et veletablert tre i naturen, betydelig større og tyngre enn på de unge plantene som selges i handelen, et trekk arten deler med mange trær der ungdoms- og voksenformene er markant forskjellige.

Arten ble vitenskapelig beskrevet av den tyske botanikeren Otto Warburg i 1894 (Warburg 1894). Den hører til morbærfamilien Moraceae og til den store slekten Ficus, som rommer rundt 800 arter fordelt på flere underslekter. Ficus lyrata er plassert i underslekten Urostigma, seksjon Galoglychia, den afrikanske grenen av de såkalte kvelerfikenene (figweb).

Som alle medlemmer av Moraceae fører Ficus lyrata en hvit, melkeaktig saft (lateks) i alle deler, som renner ut når de brytes. Vekstpunktet i skuddspissen er omsluttet av et sammenrullet akselblad som faller av og etterlater et tydelig ringformet arr rundt greinen ved hvert nytt blad. Dette er et kjennetegn for hele slekten Ficus, og de begerformede akselbladene er nettopp det som ga navn til seksjonen Cyathistipulae, som arten hører til (figweb).

Fra Vest-Afrikas regnskog, som hemiepifytt

Artens naturlige utbredelse er vestlig og vestlig-sentral tropisk Afrika. Ifølge Plants of the World Online strekker den seg fra Sierra Leone i vest til Kamerun og Gabon, med forekomster i blant annet Ghana, Nigeria, Elfenbenskysten og Liberia, i tropisk lavlandsregnskog (POWO). Det er et helt annet lys og klima enn en vinduskarm, og artens veksform er formet av skogen.

Ficus lyrata er en hemiepifytt (POWO). Frøet spirer ofte høyt oppe i kronen på et annet tre, der en fugl eller et pattedyr har lagt det igjen, og planten sender luftrøtter nedover mot skogbunnen. Når røttene når bakken og fortykkes, kan de med tiden omslutte vertstreet. Det er denne veksten som ga underslekten Urostigma tilnavnet kvelerfikener: verten drepes ikke av gift, men av et nett av røtter som strammes etter hvert som fikenen blir stor. Ikke hvert individ ender som en ekte kveler, men evnen til å begynne livet høyt oppe og først senere nå bakken går igjen i hele gruppen.

Fikenblomsten og vepsen den ikke klarer seg uten

Det vi i dagligtale kaller en fiken, er ikke en frukt, men en blomsterstand vendt innover. Botanisk er det et syconium: en kjøttfull, nesten lukket struktur der hundrevis av små blomster kler innsiden. Eneste vei inn er en liten åpning på toppen, ostiolen, som er tettpakket med skjell.

Ficus lyrata er sambu, det vil si at den bærer både hann- og hunnblomster i samme fiken. Pollineringen hviler på et av naturens mest spesialiserte samarbeid. Alle fikener pollineres av små veps i familien Agaonidae, og som regel har hver Ficus-art sin egen vepseart som ikke pollinerer noen annen fiken (figweb). En befruktet hunnveps, ofte bare noen få millimeter lang, tvinger seg inn gjennom ostiolen, pollinerer hunnblomstene og legger samtidig eggene sine i noen av dem. Uten samarbeidsvepsen er det verken pollinering eller spiredyktig frø.

Inne i fikenen er hunnblomstene ikke alle like. Noen har lange grifler som vepsen ikke når bunnen av med leggebrodden sin, og disse utvikler seg til frø. Andre har korte grifler, der vepsen legger eggene sine, og disse blir til galler som huser larvene. Balansen mellom frø og veps er prisen begge parter betaler for samarbeidet. Hunnvepsen mister ofte vingene når hun tvinger seg gjennom den trange åpningen, og dør inne i fikenen når eggene er lagt.

Symbiosen er eldgammel. Fikener og vepsene deres har utviklet seg sammen i titalls millioner år, i en av de tetteste gjensidige avhengighetene man kjenner mellom en plante og et insekt (Machado et al. 2001). Det forklarer også noe svært praktisk: samarbeidsvepsen finnes ikke i Europa eller andre steder langt fra artens hjemland, og derfor setter en Ficus lyrata utenfor tropene aldri frø. Hvert eksemplar som selges som stueplante, er formert vegetativt fra stiklinger eller avleggere, ikke fra frø.

Slekten Ficus regnes som en nøkkelart i mange tropiske skoger. Fordi ulike arter bærer fikener til forskjøvne tider av året, finnes det nesten alltid moden frukt et sted, og det blir en stabil matkilde for fugler, flaggermus og aper når annen føde er knapp. Til gjengjeld sprer dyrene frøene. For en hemiepifytt som Ficus lyrata er den spredningen avgjørende, siden frøet helst bør havne høyt i en trekrone for å spire på rett sted.

Det finnes ikke noe fast, mye brukt folkenavn for arten i dataene våre utover det beskrivende fiolinfiken, oppkalt etter det fiolinformede bladet som gjør den så lett å kjenne igjen, og som er det eneste de fleste noensinne ser av en plante hvis egentlige blomstring foregår i det skjulte. Det korrekte navnet er uansett det vitenskapelige, Ficus lyrata.

Kilder

• Warburg, O. (1894). Ficus lyrata. Via World Flora Online: https://www.worldfloraonline.org/taxon/wfo-0001084874
• Plants of the World Online (POWO), Kew. Ficus lyrata Warb. https://powo.science.kew.org/taxon/urn:lsid:ipni.org:names:853158-1
• GBIF Secretariat. Ficus lyrata Warb. GBIF Backbone Taxonomy. https://www.gbif.org/species/5361899
• figweb: Berg, C. C. & Wiebes, J. T. et al. Ficus lyrata (subgenus Urostigma, section Galoglychia). https://www.figweb.org/Ficus/Subgenus_Urostigma/Section_Galoglychia/Subsection_Cyathistipulae/Ficus_lyrata.htm
• Machado, C. A. et al. (2001). 60 million years of co-divergence in the fig-wasp symbiosis. https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC1559977/

Bilder

I appen

- dyrker denne planten

- har den på ønskelisten