Strelitzia reginae: blomsten som pollineres av fuglenes føtter

På engelsk kalles den bird of paradise, etter blomstens fuglelignende form: et vannrett, spisst dekkblad holder en vifte av oransje og blå kronblad, slik at det hele ligner et fuglehode med nebb. Men Strelitzia reginae er knyttet til fugler på en langt mer konkret måte enn bare likhet. Den bruker dem til pollinering, den gjør det med et knep som er nesten enestående i planteriket, og samtidig skjuler den et pigment i frøene sine som ellers bare er kjent fra dyr.

Blomsten som sittepinne: pollinering ved føttene

I sitt sørafrikanske hjemland pollineres Strelitzia reginae av solfugler (Nectariniidae). Blomsten er bygget som en sittepinne for nettopp disse fuglene. De blå kronbladene er delvis sammenvokst til en pilformet struktur som stikker vannrett ut, og det er her fuglen lander for å nå nektaren i bunnen av blomsten. Under fuglens vekt folder strukturen seg opp og blottlegger støvbærerne som er skjult inni. Pollenet avsettes ikke på fuglens hode eller nebb, men på føttene, og bæres til arret på neste blomst (Oxford Plants 400). Denne fotpollineringen er, så vidt man vet, nesten enestående: Strelitzia regnes som den eneste planteslekten som pollineres av fuglenes føtter.

Ser man nærmere på en enkelt blomst, består den av tre oransje begerblad og tre blå kronblad. To av de blå kronbladene er sammenvokst til pilen fuglen sitter på, som skjuler både støvbærerne og griffelen. Det er en uvanlig arbeidsdeling: de sterkt fargede begerbladene gir signalet, mens de sammenvokste kronbladene er blitt et presist mekanisk verktøy.

Blomsten bærer alle kjennetegnene på det botanikere kaller fuglepollineringssyndromet: sterke røde og oransje farger, som fugler ser godt, ingen duft, som fugler ikke trenger, og rikelig, tynn nektar dypt inne i blomsten. En viktig forskjell mellom de afrikanske solfuglene og de amerikanske kolibriene er at solfugler setter seg fremfor å sveve. Derfor har solfuglpollinerte blomster som Strelitzia en solid sittepinne, mens kolibriblomster typisk henger fritt uten noe å lande på.

Mekanismen er presis og vektutløst, ikke tilfeldig. Blomsten åpner seg bare når noe av rett vekt lander på rett sted, og det sikrer at pollenet havner på en pollinator i stedet for å spres for vinden. Blomstene sitter dessuten flere sammen i det vannrette dekkbladet og åpner seg én om gangen over flere dager, slik at en fugl har grunn til å komme tilbake. At arten også pollineres effektivt av fugler utenfor Sør-Afrika, der den dyrkes, viser hvor robust systemet er (South African Journal of Botany 2010).

Bilirubin: et dyrepigment i en plante

De sterke fargene er ikke bare til pynt. I 2010 fant et forskerteam ledet av Cary Pirone noe uventet i Strelitzia reginae: bilirubin (Pirone et al. 2010). Bilirubin er et guloransje pigment de fleste kjenner fra dyr, der det dannes ved nedbrytningen av hemoglobin og gir den gule fargen i blåmerker og gulsott. Det var aldri før blitt påvist som pigment i en plante.

Pigmentet viste seg å være hovedfargestoffet i artens oransje frøkapper, med mindre mengder i begerbladene. Bilirubin hører til gruppen tetrapyroler, ellers kjent fra klorofyll og fra blodets oksygentransport, men i motsetning til dem gir bilirubin her en synlig signalfarge. Fram til da kjente man ingen tetrapyroler som gir signalfarge i planter, og derfor var funnet mer enn en kuriositet (Pirone et al. 2010).

Forskerne identifiserte pigmentet med væskekromatografi og massespektrometri, og kunne dermed utelukke at det bare dreide seg om en beslektet forbindelse. Oppdagelsen føyde Strelitzia til den korte listen over tilfeller der grensen mellom plantenes og dyrenes kjemi viser seg å være mer gjennomtrengelig enn lærebøkene lenge antok.

Hver farge har sin egen funksjon. Den intense blåfargen i kronbladene frembringes av en annen mekanisme enn den oransje frøkappen, og selve frøkappen sitter som en klar, sterkt farget dusk på det ellers mørke frøet. Det er ingen tilfeldighet: et iøynefallende belegg er et klassisk signal til fugler om at det finnes noe spiselig her, og fuglene sprer til gjengjeld frøene. Bilirubin er siden funnet i flere plantearter, men Strelitzia reginae var den første, og det oransje belegget rundt frøet er fortsatt lærebokeksemplet. En blomst som ligner en fugl, viste seg til slutt å dele et pigment med dyrene også.

Fra Sør-Afrikas elvebredder, oppkalt etter en dronning

Strelitzia reginae Banks hører til familien Strelitziaceae og til slekten Strelitzia, en liten gruppe flerårige, stengelløse til trelignende planter fra det sørlige Afrika, blant dem den høye Strelitzia nicolai med hvite blomster. Familien tilhører ordenen Zingiberales, den samme som bananene, og slektskapet viser seg i de store, spadeformede bladene som sitter i en vifte fra grunnen. Strelitzia reginae danner ingen egentlig stamme, men vokser i tette tuer, og den er langsom: fra frø kan det ta flere år før den blomstrer.

Arten er hjemmehørende i det østlige Sør-Afrika, i Eastern Cape, der den vokser langs elvebredder og i kystkratt. Derfra har den siden spredt seg til varme områder over hele verden og er i dag blant de mest gjenkjennelige prydplantene av alle, ikke minst som snittblomst, fordi de stive stilkene holder seg lenge.

Slekten rommer bare en håndfull arter, og Strelitzia reginae er langt den mest dyrkede av dem. I Sør-Afrika er planten et velkjent symbol, og internasjonalt er den blitt en av de faste ikonene i blomsterhandelen. Bak den statusen ligger det likevel en art hvis biologi er fint avstemt etter et bestemt samspill med bestemte fugler i et bestemt landskap, og som blomstrer villig bare når den får nok lys og varme.

Navnet bærer et stykke europeisk hoffhistorie. Både slektsnavnet Strelitzia og artsnavnet reginae, “dronningens”, hedrer dronning Charlotte av Mecklenburg-Strelitz, hustru til den britiske kongen Georg III. Arten ble beskrevet i 1789 i Hortus Kewensis, William Aitons verk om plantene i Kew, der Sir Joseph Banks var den ledende skikkelsen, og navnet tilskrives Banks. Planten man kjøper i en potte, er den samme hvis blomst, i naturen, åpner seg under vekten av en solfugl, drysser pollen på føttene dens og skjuler et dyrepigment i frøene sine. Få stueplanter bærer så mye uvanlig biologi i en form de fleste bare ser som dekorasjon.

Kilder

• Oxford University Plants 400: Strelitzia reginae. https://herbaria.plants.ox.ac.uk/bol/plants400/Profiles/st/Strelitzia
• Efficient avian pollination of Strelitzia reginae outside of South Africa (2010). South African Journal of Botany. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0254629910002462
• Pirone, C. et al. (2010). The Animal Pigment Bilirubin Identified in Strelitzia reginae, the Bird of Paradise Flower. HortScience 45(9). Coverage: https://phys.org/news/2010-09-discovery-bilirubin.html
• GBIF Secretariat. Strelitzia reginae Banks. GBIF Backbone Taxonomy. https://www.gbif.org/species/2763116
• Plants of the World Online (POWO), Kew. Strelitzia reginae Banks. https://powo.science.kew.org/

Bilder

I appen

- dyrker denne planten

- har den på ønskelisten